Kjenner du til syre-base balansen i kroppen din?

0_0_0_0_452_225_csupload_47918660

Visste du at ubalanse mellom syre- og baseforholdet i kroppen på sikt kan føre til: vektøkning og fedme, blære- og nyretilstander, benskjørhet, kronisk tretthet, økt forekomst av gjær og soppinfeksjon, smerter i kroppen, verkende muskler og opphoping av melkesyre og hjerte/karproblematikk?

Ideelt sett bør syre-base forholdet være 20-40% syre og 80-60% base. Økt inntak av sukker og ferdigmat parallelt med lavere inntak av frukt og grønt har imidlertid medført at den vestlige dietten har blitt mer syredannende. Konsekvensen av for mye syre i kroppen over tid er at kroppen tar av de lagrede alkaliske mineralene som kalsium, magnesium, kalium og natrium i et forsøk på å opprette balanse. Dette kan igjen gi ulike mangelsykdommer eller kroniske sykdommer.

En økt bevissthet rundt hvor sur eller basisk dietten din er, vil kunne gi en mye sunnere hverdag. Det viktigste er å tilstrebe balanse. En diett med for mye base er heller ikke heldig, det vil kunne føre til fordøyelsesproblemer og ufullstendig opptak av næringsstoffer. Det er viktig å merke seg at vi snakker om pH-verdien i kroppens væsker og vev, ikke pH verdien i magen. Magen skal ha surt miljø slik at maten kan bli fordøyd. Ph-verdien i kroppen påvirkes også av måten vi puster på, det er derfor viktig å puste skikkelig. Videre er det fordelaktig med mosjon fordi svette har innvirkning på kroppens indre miljø.

035-WELLECO-SUPER-ELIXIR-High-Res-Greener-e1449239795235
Elle Macpherson står bak Welleco som produserer Super Elixir

 

Det finnes en rekke basedannende matvarer, men jeg er også glad i enkle løsninger så når jeg oppnår dette i ett tilskudd så er ingenting bedre enn det. Jeg har skrevet om Welleco sitt fantastiske proteintilskudd tidligere, men tilskuddet de egentlig startet med var greens for nettopp å sikre syre-base balansen i kroppen. Jeg har brukt dette i en måned nå og merker allerede at kroppen og hodet fungerer bedre. Akademiklinikken er de eneste i Norge som forhandler Welleco sine produkter, så løp å kjøp!

superpowder

Reklamer

Stolthet og fordommer

pride

Jeg skal ikke påberope meg plass blant kulturelitens mest beleste, men en av mine absolutte favorittbøker er Jane Austens «Price and Prejudice». Den var blant bøkene vi leste i engelsk fordypning på videregående og gjorde virkelig inntrykk. Da jeg i tillegg så serien på NRK var forelskelsen i både boka og mr. Darcy komplett.

Handlingen er så utrolig relevant selv i dag, 200 år etter boka ble skrevet. Den tar for seg hvordan vi som enkeltpersoner i et samfunn lar oss styre av hvordan vi ønsker å bli sett av omverdenen. I tillegg har vi våre egne filter og fordommer som farger valgene våre. Boka ender selvsagt med at hovedpersonen innser at hun har latt både stolthet og fordommer komme i veien for sin egen lykke, så da får boka den lykkelige slutten alle håper på.

Dette er jo problemstillinger som aldri «går av moten». Vil vi mennesker noen gang frigjøre oss fullstendig fra våre egne og andres fordommer? Noen er flinkere enn andre og jeg er overbevist om at noen mestrer å gi faen. Det er beundringsverdig spør du meg. Personlig opplever jeg at det blir lettere med alder og erfaring, men jeg er langt i fra et punkt der jeg fullstendig gir blanke. I noen sammenhenger kan man heller ikke gi blanke – man har enkelte arenaer der opprettholdelse av et visst image er viktig. Når jeg diskuterer dette med andre så opplever jeg at mange er overbevist om at de gir faen, men gjør de egentlig det? Hva innebærer det egentlig å gi faen? Til hvilken grad er det gjennomførbart når man er en del av et samfunn?

pride3

Å bry seg mindre er et mindre hårete mål. Et mer oppnåelig delmål om du vil. Å spørre seg selv; «betyr dette mye for meg?» når man tar seg selv i å heftes av andres meninger funker for meg-naaturligvis noen ganger bedre enn andre ganger.

Det er ikke uten grunn at mange som ikke føler seg konform med A4-livet tenderer å trekke til storbyer. De større stedene oppfattes ofte som å bære preg av åpenhet og et sted det er rom for alle. Å skrive blogg- ofte preget av personlige meninger – eller å delta på et realityprogram er gode eksempler på at man frivillig legger seg til lagelig an for hogg. Da jeg tok valget om å bli mer synlig i sosiale medier og å delta i Anno så var dette overveide beslutninger. Det var et delmål i å gi faen. Det å kunne by på seg selv personlig, uten å bli privat, blir også i større grad sett på som en styrke i forretningsverden.

dalsn

I jobben min er jeg avhengig av evnen til å lese andre mennesker og for å navigere i er samfunn er vi avhengige av å ha en noenlunde utviklet EQ. For å stadig utfordre og utvikle denne opplever jeg det som nyttig å reise mye og oppleve nye kulturer og settinger. Videre opplever jeg det nyttig å ha et stort sosialt nettverk med forskjellige mennesker. Jeg er overhodet ikke interessert i å ha en homogen vennekrets. Ulikheter gjør livet interessant.  Jeg opplever at de som ofte er genuint lykkelige og fornøyde, bruker svært lite tid på å ha meninger om hva andre gjør eller ikke gjør.

pride2

Det virker å være mange «veier til Rom» i jakten på å gi mer faen og noen er bare naturlig tryggere på seg selv i en tidlig alder. For min del var jeg en «late bloomer». Jeg merker imidlertid hvor mye bedre jeg har hatt det med meg selv når jeg de siste årene gradvis har jobbet mer for å frigjøre meg fra det jeg opplever at omgivelsene forventer av meg. Da snakker jeg naturligvis ikke om at jeg ønsker å bli fullstendig anarkist, men om å lytte mer til meg selv. Yogaen har vært en gave i denne sammenheng. Den har lært meg at verden ikke sviver rundt min akse. Min mening om andre- og andres mening om meg er egentlig totalt irrelevant. Den har lært meg å bli bevisst på hva som er mine tanker og hva som er andre sine -til en viss grad selvsagt. Helt 100% sikker er det vanskelig å være når man er en del av et samfunn med nedfelte verdier. Med mindre man ser for seg et liv som enstøing så vil man alltid bære preg av en viss «saueflokk mentalitet». Men det er likevel verdt å reflektere rundt hvorfor man tenker og handler som man gjør. Er det basert på stolthet – eller fordommer?

Typiske tegn på at stressnivået ditt er for høyt

Christmas-de-stress

Nå i disse førjulstider er det mye som skal på plass og det generelle stressnivået er høyt. På treningssentrene ser vi det tynnes ut i rekkene da innspurten til julehandelen er i gang siste måneden før julen ringes inn. I dag er det Black Friday også her i Sveits så folk løper mellom butikkene med desperasjon i blikket. Jeg er selv en type adrenalinjunkie som fungerer best under press, så jeg har fortsatt god tid.

For mange er imidlertid juletiden et ork og pulsen ligger generelt sett langt over gjennomsnittet fram til jul. Når julekvelden er omme opplever imidlertid mange å bli syke fordi adrenalinet endelig legger seg og kroppen blir da mer disponert for sykdom nettopp fordi at kroppen har jobbet på høygir over lengre tid.

Hva skjer i kroppen når man stresser? 

Ved stressaktivering oppstår det en spenningstilstand i kroppen. Kroppen forberedes for kamp eller flukt, som svar på redsel, frykt, utrygghet, eller mangel på kontroll.

Stresshormoner utløses for at vi skal være best mulig i stand til å overleve farer og utfordringer. Denne mekanismen fører til at du blir mer skjerpet slik at du kan tenke og handle mest mulig hensiktsmessig i en faresituasjon.

Denne stresstilstanden er naturlig og nødvendig. Når faren eller utfordringen er over, faller kroppen tilbake til hvilemodus, og dens funksjoner og hormonproduksjonen gjenfinner sin balanse. Denne mekanismen har vært uforandret i millioner av år, så lenge som mennesket har eksistert. Menneskets ytre omstendigheter har derimot forandret seg. Det er en stund siden vi bekymret oss for å bli spist av farlige rovdyr.

1374968_10153354983340370_439398276_n
Trening er for de fleste av oss nummer èn når det gjelder stressmestring

Hvorfor er stress skadelig? Hvilken sammenheng har stress og sykdom?

Stress sies å være den nye folkesykdommen. Kronisk eller vedvarende stress kan ha sammenheng med en rekke sykdommer og kan gi seg utslag i ulike kroppslige symptomer. Ved å forstå hva som skjer i kroppen under kronisk stress, kan du lettere forstå hva du selv kan gjøre for å forebygge de skadelige virkningene av stress.

Hjerne: Ved akutt stress vil hjernen skjerpes, mens kronisk stress kjennetegnes ved konsentrasjonsvansker/glemsomhet, humørsvingninger, og søvnvansker.

Hjerte: Pulsen stig for raskt å kunne frakte næring og fjerne avfallstoffer til og fra livsviktige organer. Over tid kan dette fører til rytmeforstyrrelser, åreforkalkninger, og hjertesvikt.

Blod: Blodtrykk og blodsukker stiger for å være klar til handling og ha rask næring tilgjengelig ved behov. For å kunne reparere eventuelle fysiske skader øker blodlevringen. Over tid vil dette kunne føre til hypertensjon, diabetes, åreforkalkning, blodpropp, hjerteinfarkt, og hjerneslag.

Lunger: Forknytt pust, astma, hoste.

Muskel/skjelett: Muskel og skjelettplager, spenningshodepine, brystsmerter som følge av økt spenning i muskulaturen for å være klar til flukt eller kamp. En liten ekstra spenning over tid vil kunne redusere blodtilførselen til muskulaturen slik at det hoper seg opp avfallstoffer i muskulaturen (melkesyre). Dette vil for noen gi seg utslag i spenningshodepine eller lignende.

Mage/tarm: De viktigste organene i forbindelse med kamp- og flukthandlingen vil prioriteres på bekostning av de mindre viktige organene som mage-/tarmsystemet. Dette kan føre til hard eller løs mage, magekramper eller udefinerte smerter.

unnamed (8)
Jeg kan jo selvsagt ikke unnlate yoga i denne sammenheng. Når det gjelder balanse mellom det sympatiske og parasympatiske nervesystemet så slår ingenting yoga.

I tillegg fører negativt stress med seg følelsesmessig forvirring, vi har det ikke bra med oss selv, føler oss mislykket. Det kan oppstå tankekaos i hodet, og du kan miste fokus på hva du gjør. Tankene er andre steder, du blir mer selvkritisk, mer bekymret, og det oppstår ofte katastrofetenkning og krisemaksimering.

Et normalt stressnivå kan reguleres ved hjelp av yoga, trening, meditasjon eller annen form for bevegelse. Man svir av stresshormoner under trening, så kom deg på trening selv om det kanskje ikke frister og du føler døgnet ikke har nok timer. Blir imidlertid stressnivået for høyt må mer drastiske tiltak til verks.

  

Det jeg ikke var forberedt på…

002

Jeg var forberedt på lange dager og mye jobbing. Mye jobbing skremmer meg ikke fordi jeg har jobbet ekstremt mye i perioder. Nå elsker jeg det jeg driver med så det føles ikke som arbeid. Selvsagt blir man sliten, men derfor prioriteres både yoga, trening og søvn. Både venner, familie og andre personer som jeg kunne tenke meg å tilbringe mer tid med kommer litt i skyggen av jobbingen for øyeblikket. Noen ser jeg oftere, men på generelt grunnlag så er jeg mindre sosial enn jeg pleier å være. Slik må det nødvendigvis være i en periode, særlig i den sårbare startfasen når man bygger opp en virksomhet. De fleste har heldigvis forståelse for det.

Selv om jeg helst ville parkere på sofaen på lørdag så slengte jeg på meg en kjole og litt sminke for så å slepe meg ut dørene. Jeg var invitert på fest med masse nye, ukjente folk så da får man kombinere kvalitetstid med venner og å treffe nye folk. Som selvstendig næringsdrivende kan man jo tross alt ikke gå glipp av en mulighet til nettverksbygging. I tillegg til nettverksbygging fikk jeg prøve noe nytt – å være sjåfør. Det var faktisk en temmelig kul kveld til tross for at jeg ikke boblet meg med de andre. I am officially boring 😀

Jeg var forberedt på at økonomien ville endre seg. Etter å ha hatt det svært komfortabelt de siste årene har jeg nå begynt å se på prisen på matvarer. Akkurat dette gjør meg heller ingenting fordi jeg har lært meg mange triks i ludo etter å ha eksperimentert i matveien gjennom flere år. Den største endringen her er at jeg ikke kan lunsje flere ganger i uken på Ostehuset og Charles og de, men det er et lite offer. På mange måter er det sunt med litt økonomisk skalering – det er lett å bli bortskjemt.

unnamed2
Til tross for at jeg har GPS i bilen så har jeg selvsagt klart å kjøre meg vill på vei til et par kundemøter

Jeg var forberedt på at det ville mindre reising. reising er en av mine store lidenskaper og svært viktig for meg. Nå har jeg imidlertid nettopp landet fra en 9-ukers reise, så jeg er mett for en stund. I tillegg skal jeg 10 dager til Marokko i juni – yoga workshop, så det faktisk en del av jobben min. Jeg har med andre ord ingen grunn til å klage her heller.

Det jeg imidlertid ikke var forberedt på var denne bombarderingen av kreative tanker og idèer. Når man er ansatt i en organisasjon – stor eller liten – så jobber man innenfor et etablert rammeverk. Når man er organisasjonen så skaper man rammene selv. Å avgrense et rammeverk når mulighetene er store er utfordrende. Man får kanskje en liten idè, men det er bare begynnelsen på en idè og man har ikke tid til å tenke tanken ut fordi man må være operativ. For meg som er over gjennomsnittet resultatorientert så er det krevende å innstille seg mentalt på at de fleste av disse planene er prosesser som må modnes over tid.  Mulighetene er så store og man kan ikke hive seg på alt – man må velge og gjennomføre. En venninne av meg tipset meg om å alltid ha en notatblokk tilgjengelig. Da slipper man å fylle hodet med «det må jeg huske» osv. Idèene får modnes i sitt eget tempo! Denne kreative prosessen er først og fremst sykt spennende – til tross for mindre penger til lunsjing og lite sosialt liv så ville jeg ikke byttet det med noen! For de som lurte – #stilllovemyjob

«Skal ikke du ha barn snart?»

4957b91bc6037c885fea1dbd4a53e0166c7fdeff70565ded52d0612dbdfd451b

Overnevnte spørsmål er et spørsmål jeg har blitt stilt flere ganger de siste årene. Med tanke på at dette er et svært personlig spørsmål så forbauser det meg stadig at selv mennesker jeg kategoriserer som bekjente mener at dette er informasjon de har krav på å få avdekke. Det virker som om når man når en viss alder så er dette et fullstendig legitimt spørsmål og man antar at alle ønsker barn.

Personlig så har jeg alltid vært rimelig sosialt trygg og åpen og derfor er det naturlig for meg å være åpen på bloggen. Mitt mål er å inspirere og spre positive vibber men jeg er også lidenskapelig opptatt av å bidra til å normalisere det uperfekte fra tid til annen. Det mener jeg er like viktig for å kunne inspirere. Å normalisere det uperfekte innebærer å tilby et skråblikk på livet og kritisk evaluere samfunnstrender eller andre temaer som opptar meg. Dette er en personlig blogg med persolige meninger – ofte sterke meninger. Jeg deler erfaringer og refleksjoner jeg har gjort meg. Videre er jeg er opptatt av å drøfte sak og problemstillinger. Til tross for dette så er det ikke til å unngå at noen tar seg nær av tema som drøftes, det tolkes og ting blir tatt personlig. Det synes jeg er veldig synd, for jeg skriver faktisk ikke om «deg» – det er «din» subjektive tolkning som ikke nødvendigvis er i tråd med virkeligheten. Man må ta høyde for at disse situasjonene oppststår når man blogger og er synlig i sosiale medier, men jeg vil likevel være tydelig på dette. Grunnen til at jeg er tydelig på dette er fordi jeg skal tilby et nytt skråblikk og det innebærer flere sterke meninger…
Man kan aldri kjenne årsaken til at folk ikke har barn. For min del har jeg ingen vonde følelser knyttet opp mot temaet, men det forbløffer meg likevel at enkelte- gjerne perifere bekjentskaper mener at det er såpass godtatt å trenge seg inn i intimsonen til folk på den måten. Man kan aldri vite om vedkommende ikke kan få barn – og hvor gøy vil det være å bli stilt til veggs med det spørsmålet da?

Jeg har flere venninner som er ærlige og sier at selv om de elsker barna over alt på jord så var det ikke nødvendigvis slik de så for seg livet. De hadde kanskje andre ambisjoner og drømmer enn å få barn og være en forelder. Er man da egoistisk? Det å få barn er for de fleste å få oppfylt et sterkt ønske – er det mindre egoistisk? Hvorfor er det så lett å dømme de som nødvendigvis ikke føler at foreldrerollen utgjør meningen med livet?

c67653a88c30d1cc9c55aadc37bd0166
For mange er overbefolkning et argument for å ikke sette mer barn til verden

«Jeg ønsket å fokusere på noe annet enn meg selv – jeg ble så selvopptatt » sier noen. Er det å få barn den eneste måten å tjene noe større enn seg selv i livet? Trenger man noe utenfor seg selv for at livet skal være komplett? Er ikke lykke noe man finner på innsiden – uavhengig av partner eller eventuelle barn? Jeg synes også å ha lest flere artikler som hevder at par uten barn er lykkeligere og har mindre bekymringer. Dette er jo svært individuelt selvsagt, men det vil si det er mange ulike tanker og meninger og man skal være forsiktig med å kalle andre egoister selv om de ikke har – eller ønsker barn.

Jeg har selv vært i en fase av livet hvor jeg ubevisst var mer opptatt av å følge den såkalte «A4-oppskriften». Nå bruker jeg «A4-oppskriften» fordi det er et lettfattelig begrep, ikke fordi det nødvendigvis er noe negativt. Men målet var antatt å være å studere, få seg jobb, kjøpe leilighet, gifte seg og få barn. Det var jo slik det skulle være? Jeg var gift i hele to år og et barn hadde vært velkomment i den perioden. Alle parter er nok sjeleglade for at vi slapp å bekymre oss for et barn i tillegg til et samlivsbrudd. I etterkant så ser jeg at jeg nok var preget av hvordan jeg trodde livet «skulle være». Jeg reflekterte ikke grundig nok over valgene mine.
Jeg har inntrykk av at det er flere som kjører denne linja og som kanskje ikke reflekterer mye over hvorfor de ønsker det de ønsker i livet. Til tross for at vi blir stadig mer åpne så er det fortsatt noe sosialt ugreit med å velge et liv uten barn. Da er man gjerne litt «spesiell». Men blir det ikke litt saueflokk-mentalitet om vi alle skal breke i samme retning?

Jeg har flere venninner som definitivt ikke ønsker seg barn. Noen av de hevder at de ikke liker barn særlig godt heller. Det er svært tabubelagt å si at man ikke nødvendigvis digger barn, men hva er grunnen til det? Det betyr ikke at man misliker dem eller er slem mot dem? Jeg skjønner at det er et sensitivt tema for mange foreldre og det er lett å ta seg nær av slike uttalelser. Men å uttale dette betyr imidlertid ikke at man misliker «ditt» barn eller noen som helst spesifikke barn. Det er en generell uttalelse.

Jeg er heller ikke blant dem som smelter og blir tårevåt hver gang jeg ser en baby – er jeg et dårlig menneske da? Noen barn er bedårende og herlige å omgås, men det betyr nødvendigvis ikke at man ønsker å adoptere dem.

112
Tanterollen passer meg utmerket. The best of both worlds.

Jeg vet ikke om barn ligger i kortene for min del, det får fremtiden vise. For meg er barn et eventuelt resultat av et stabilt og velfungerende parforhold. Etter samlivsbruddet for et par år siden så har det ikke vært fokus på langsiktighet med hensyn til dette, så barn er for meg fullstendig utelukket for øyeblikket. Personlig så virker ikke småbarnsfasen særlig forlokkende for min del, men idèen om familie appellerer i større grad. Familie er imidlertid et begrep som kan innebefatte mye. Det betyr ikke at ikke jeg har full respekt og gjerne beundring for de som fostrer opp både to og tre små mennesker. På lik linje vil jeg også oppfordre til respekt for de som ikke har barn og for de som velger barn bort. Man kan fortsatt ha en like betydningsfull mening med livet selv om man kjører den «egoistiske linja».

Galapagos – take 2!

021 (2) 027 (2) 025 (2) 029 (2) 038 (2) 035 (2) Santa Cruz er nesten vakrere enn San Cristòbal hvis det er mulig. Turkis hav, hvite strender, høylandet dekket i en bølgedal av palmer og en idyllisk liten gate som utgjør sentrum. Øyen er den nest største i øygruppen og har 12.000 innbyggere mot 8.000 på San Cristòbal som eg var forrige uke. Denne øyen er også «main tourist hub» og det merkes. Det er et hav av souvenirbutikker og amerikanerene står for majoriteten av turismen. 002 003 (2) 007 017 017 (3) Her startet jeg min første uke med frivillig arbeid hos familien Larrea. Jeg ble varmt mottatt da jeg kom over med båten fra San Cristòbal. Turen tok knappe to timer i en liten båt – ingen ferje, så jeg var glad sjøen var rolig. For øyeblikket pusser de opp huset på gården så jeg ble innlosjert i huset til den ene søsteren i familien. Da jeg først kom inn i «huset» må jeg innrømme at jeg fikk litt sjokk. Det var utrolig koselig, dog veldig primitivt. Man bor mer eller mindre ute, bare med tak og noen vegger. Blikktaket er for øvrig ikke helt tett så jeg måtte være kreativ når det lekket vann i sengen min da det regnet. Jeg fant imidlertid ut da jeg var i India at jeg faktisk er mye mer tilpasningsdyktig enn jeg hadde forventet  – så etterhvert så tenker man ikke over bostandard. Man tilpasser seg å måtte skru på vannet hver gang man bruker badet (her fikk jeg for øvrig i meg strøm tre ganger) og slutter å rynke på nesen når man ser diverse insekter krype over bordet. Det viktigste er tross alt at man ikke får dem i maten.

Rita- datteren til gårseierene og prosjektleder på gården tok meg med ut for å vise byen et par kvelder. Det ble både sent og tidlig og da var det maaagisk å hoppe uti sjøen dagen derpå for å skylle bort «chuchaqui’en» (jeg digger ordet de bruker på bakrus).De sykler mye her og jeg har fått tildelt egen sykkel som jeg kan farte rundt på. Helt supert.

Ettersom vi bor i «byen» så er det et stykke å reise til gården som ligger i det som kalles «highlands». Det er fantastisk å komme opp i den grønne frodige oasen og kjenne alle duftene. Foreldrene/gårdseierene er fantastisk varme mennesker. Vi fikk fersk, nyplukket frukt til frokost da vi kom opp og varm lunsj da vi var ferdige. Som nevnt så bor de helt annerledes enn vi er vant med, de har naturlig nok ikke samme behov for isolasjon som oss. Jeg biter meg også merke i at de slapper mye mer av med hvordan det ser ut i hjemmet. Det liker jeg. Selv om det er langt fra strøkent så er det en god og hjemmekoselig atmosfære. Til tross for at jeg trives godt uten insekter så synes jeg ofte at dette behovet vi ofte har for å konstant ha skinnende blanke overflater og støvfritt er på grenser til hysterisk. Jeg liker også at leiligheten min er strøken når man får besøk, men har det egentlig noe å si? Nok en gang får man bekreftet at det ikke er omgivelsene som definerer hvordan man har det. 021 008 (3) 023004 (2) 024 025 Jeg ble tatt med rundt på den gigantiske gården for å få se fruktene og plantene de gror. De produserer både tropisk frukt og bær – i tillegg har de dyr. Den ene plommen heter faktisk «pera Noruega» nettopp fordi det var en hel haug med nordmenn som emigrerte hit for nesten 100 år siden og startet å gro dette treet for første gang. Det er temmelig ulikt pærer som vokser i Norge, smaken er litt mer syrlig, men veldig god. Vi høstet også ananas den første dagen og den ene fikk jeg med meg hjem – så frisk og saftig ananas har jeg sjeldent smakt. Kortreist mat ftw! 028 035 039 036 041 027 Mandag ettermiddag startet det å høljregne- og det regnet flere dager i uken –  noe som var positivt for jordbruk og vanntilgjengelighet fordi det var lenge siden sist. Det førte imidlertid at vi fikk litt flere fridager enn det som var planen. Det er nemlig vanskelig å jobbe ute på gården når himmelen åpner seg og det regner kattunger. Desto mer tid til sightseeing for meg del 🙂 Jeg var rundt på øyen og myste i tillegg til at jeg fikk mege n tur på den populære «playa de tortugas» (skilpadde-stranden). Dette har så langt vært den desidert varmeste plassen med nærmere 40 grader midt på dagen. For min del blir jeg blir kjempetrøtt og lite produktiv av for høy temperatur så jeg har virkelig begynt å både skjønne hensikten- og benytte meg av siesta på den varmeste tiden av dagen.

Galapagos er intet annet enn MAGISK! Det har vært høydepunktet på turen så langt. Jeg vil definitivt tilbake! Fortsatt er det mye jeg vil se og oppleve. Dersom du har det på bucket listen din så anbefales det på det aller sterkeste!006 (2) 019 (2) 004 012

Noen ganger er det faktisk greit å være sur

images

Oj, da ser jeg at jeg postet et halvferdig innlegg i går, haha, det går fort i svingene her på disse internettkafèene. Som nevnt i tidligere innlegg gir reising meg en reell kreativitetsboost. Jeg får mer tid til å være introvert ettersom jeg er mer alene. En av grunnene til at jeg opprettet denne bloggen var nettopp for å få kreativt utløp for tanker og refleksjoner.

Noe av det som opptar meg i skrivende stund er en tendens som slett ikke er ny – dette med å konstant tenke positivt og vise seg fra sin mest positive side til enhver tid.  Dersom man ikke tenker positivt så skal man styre tankene i den retningen. For å gi utløp for mindre positive følelser er vel ikke greit? Da framstår man som gjerne mindre vellykket? Men da lurer jeg på – hva er så farlig med negative følelser?

Jeg er helt enig i at negative følelser over tid er noe man må ta tak i. Negative følelser over tid gir negative tankespiraler som igjen gir destruktivitet. Så la oss parkere den med èn gang. I tøffe perioder av livet har jeg selv overlevd på tankesett som «The Secret» og Louise Hay sine affirmasjoner fasiliterer. Men å ha en utblåsning på en dårlig dag og ventilere tanker – hva er farlig med det? Det er menneskelig. Ingen ser solskinn 24 timer i døgnet – 7 dager i uken. ALLE har dårlige dager. Ja, så velger vi hvor mye makt den «dårlige dagen» skal få over oss, men alle opplever skyggepregede stunder.

Å si at jeg ikke stoler på folk som smiler hele tiden er å dra det litt langt. Det er imidlertid ikke langt fra sannheten. Det er noe unaturlig med det. Det ligger ofte et sterkt behov for anerkjennelse og det å bli likt bak et påklistret smil som ofte ikke når øynene. Jeg har full forståelse for at noen foretrekker å ventilere «på kammerset» med sin kjæreste, ektefelle eller bestevenn – noen er bare mer private enn andre. I tillegg er noen opptatt av å ha et «strøkent» image og det er selvsagt også ok. Man velger selv hva man ønsker å vise verden. Personlig så opplever jeg raskere et inntrykk av tillit og troverdighet fra  de som tør å vise seg fra mer mer sårbare sider – men vi er forskjellige med hensyn til hva vi ønsker å holde privat. Poenget er ikke at alle skal være like, men kanskje vi skal i større grad ufarliggjøre det å vedkjenne seg andre følelser enn eforisk lykkerus?

confused gnetch

Det som er farligst med denne trenden er hva det signaliserer til den yngre generasjonen. Vi som er voksne er noe mer selvstendige i tankegangen enn det man er som barn og ungdom. Tenåringsgenerasjonen i dag har aldri vært mer pliktoppfyllende. De ruser seg mindre, de banner mindre, de har mer respekt for foreldrene sine og de er mer skoleflinke. Det har likevel aldri vært større prosentandel av denne gruppen med depresjoner. Det er heller ikke rart med tanke på hvordan «likes-samfunnet» utvikler seg. Overfladiske verdier har aldri hatt større plass enn nå. Man skal helst alltid være i en glederus over livet og hver dag er en fest.

113

Er det virkelig dette vi vil videreføre til neste generasjon? Nå har ikke jeg barn, men jeg har fire tantebarn (selvsagt verdens beste, flinkeste, smarteste og fineste 😉 ) som jeg er veldig glad i. Jeg vil de skal være høfllige og behandle andre mennesker med respekt, men ikke at de skal ha dårlig samvittighet eller prestasjonsangst dersom de ikke konstant smiler fra øre til øre. Jeg vil at de skal vite at det er greit å være sint av og til. Det er greit å være lei seg, frustrert, deprimert og til og med sur. Det er imidlertid når man gir disse følelsene for mye makt i hverdagen at man må ta grep og finne løsninger. Ingen liker å være rundt personer som er konstant negative. Men å ha et dimensjonert følelsesliv betyr like mye ned- som oppturer. Jeg er personlig heller ikke tilhenger av at man skal  kjenne så mye etter alltid. Det er forskjell på å anerkjenne en følelse og å dyrke den.

Negative følelser kan nemlig bli snudd til noe positivt. Hvis jeg blir lei meg fordi jeg ikke lykkes med noe jeg har jobbet for, eller blir sint fordi jeg tapte noe som var viktig for meg – da bruker jeg det som drivkraft for å oppnå det jeg ønsker. Lidenskap er ikke bare evnen til å elske, det er også evnen til å hate. Hat er en sterk kraft og det er noe man kan utnytte konstruktivt. Personlig liker å møte personer med sterke meninger og som driter i hva andre synes om de. Det er noe jeg jobber med å bli strerkere på selv, men jeg har blitt mye flinkere til «å gi faen» som det så fint heter seg. Og flinkere skal jeg bli. Så ytrer man kanskje noe som ikke alle er tilhenger av, men trenger alle like alle? Livet blir temmelig «vanilje» hvis alle framstår likt.

325e2c8b0f112b9ccf1186fbbdeaed69
Digger dette sitatet

Jeg pleide å diskutere med en venn av meg som hadde en tendens til å si at jeg «gjorde ham i dårlig humør». Jeg påvirket ham så mye når jeg var i dårlig humør mente han. Han var ikke vant med å håndtere negative følelser og likte ikke å anerkjenne de som sine egne. I de situasjonene utfordret jeg tilbake og spurte ham om han virkelig ga så mye makt fra seg? Var det jeg som bestemte hva han skulle føle? Man må selv ta eierskap over egne følelser og ikke overføre ansvaret til andre. Dersom man mener at man står forsvarsløs mot dette over lengre tid så må man heller ta et valg om hvor mye man ønsker å være rundt vedkommende. Der er kanskje en årsak til at dynamikken er som den er.. det er alltid dynamikken mellom to personer som utgjør en relasjon.

Så hva med å heller anerkjenne de mindre behagelige følelsene og på den måten ufarliggjør de? Da har man straks også mer eierskap og derav makt til å påvirke de.