Helvetesuka

9788272015595

Da var det min tur å teste ut helvetesuka til Bertand Larssen. Jeg har endelig fått meg boka og vil gjerne ha en uke der jeg kvitter meg med uvaner og når nye, hårete mål. Reglene for uka er som følger:

  • Opp kl. 05 hver morgen.
  • Vær i seng kl. 22 hver kveld.
  • Vær ekstremt hardtarbeidende, fokusert, bevisst og pliktoppfyllende hele uken.
  • Vær dedikert i forhold til planen.
  • Vær bevisst på dine ulike roller i løpet av et døgn og vær på ditt beste i den rollen der og da.
  • Du skal være blid, positiv og løsningsorientert hele tiden.
  • Du skal være handlekraftig og proaktiv.
  • Pauser med bevisst, kvalitativ hvile er påbudt.
  • Gå opp et hakk i klær og generell fremtoning.
  • Alle henvendelser av privat karakter må besvares på kveldstid.
  • Forbud mot sosiale medier i arbeidstiden.
  • Koseprat med kollegaer holdes på et minimum.
  • Du skal trene minst en gang hver dag, helst en morgenøkt.
  • Du skal utelukkende spise sunt hele uken.
  • TV er forbudt

Når det gjelder mental trening så har jeg teste meg ut på ulike måter tidligere. Jeg var på  «mute camp» i India der jeg bodde på noe som tilnærmet kloster i 10 dager hvor vi stod opp kl. 4 hver dag og mediterte 11 timer daglig. Vi hadde ikke lov å kommunisere med verken omverdenen eller hverandre på denne tiden. I tillegg var Anno i høy grad en test av mentalitet, men India er kanskje den mest utfordrende fordi det krevet så enorm disiplin. Det som imidlertid trigger med Bertrand Larssens helvetesuke er aspektet med å kvitte seg med uvaner og sette seg tøffe mål i løpet av en uke.

I helvetesuka er noen av disse punktene blir lettere å leve opp til og noen man bevisst sette som mer krevende. Den siste uken har jeg brukt tid på å kartlegge mål og uvaner og ser tydelig for meg hvordan jeg skal legge opp uka. Wish me luck!

mentaltrening-297x300

 

 

Reklamer

Stolthet og fordommer

pride

Jeg skal ikke påberope meg plass blant kulturelitens mest beleste, men en av mine absolutte favorittbøker er Jane Austens «Price and Prejudice». Den var blant bøkene vi leste i engelsk fordypning på videregående og gjorde virkelig inntrykk. Da jeg i tillegg så serien på NRK var forelskelsen i både boka og mr. Darcy komplett.

Handlingen er så utrolig relevant selv i dag, 200 år etter boka ble skrevet. Den tar for seg hvordan vi som enkeltpersoner i et samfunn lar oss styre av hvordan vi ønsker å bli sett av omverdenen. I tillegg har vi våre egne filter og fordommer som farger valgene våre. Boka ender selvsagt med at hovedpersonen innser at hun har latt både stolthet og fordommer komme i veien for sin egen lykke, så da får boka den lykkelige slutten alle håper på.

Dette er jo problemstillinger som aldri «går av moten». Vil vi mennesker noen gang frigjøre oss fullstendig fra våre egne og andres fordommer? Noen er flinkere enn andre og jeg er overbevist om at noen mestrer å gi faen. Det er beundringsverdig spør du meg. Personlig opplever jeg at det blir lettere med alder og erfaring, men jeg er langt i fra et punkt der jeg fullstendig gir blanke. I noen sammenhenger kan man heller ikke gi blanke – man har enkelte arenaer der opprettholdelse av et visst image er viktig. Når jeg diskuterer dette med andre så opplever jeg at mange er overbevist om at de gir faen, men gjør de egentlig det? Hva innebærer det egentlig å gi faen? Til hvilken grad er det gjennomførbart når man er en del av et samfunn?

pride3

Å bry seg mindre er et mindre hårete mål. Et mer oppnåelig delmål om du vil. Å spørre seg selv; «betyr dette mye for meg?» når man tar seg selv i å heftes av andres meninger funker for meg-naaturligvis noen ganger bedre enn andre ganger.

Det er ikke uten grunn at mange som ikke føler seg konform med A4-livet tenderer å trekke til storbyer. De større stedene oppfattes ofte som å bære preg av åpenhet og et sted det er rom for alle. Å skrive blogg- ofte preget av personlige meninger – eller å delta på et realityprogram er gode eksempler på at man frivillig legger seg til lagelig an for hogg. Da jeg tok valget om å bli mer synlig i sosiale medier og å delta i Anno så var dette overveide beslutninger. Det var et delmål i å gi faen. Det å kunne by på seg selv personlig, uten å bli privat, blir også i større grad sett på som en styrke i forretningsverden.

dalsn

I jobben min er jeg avhengig av evnen til å lese andre mennesker og for å navigere i er samfunn er vi avhengige av å ha en noenlunde utviklet EQ. For å stadig utfordre og utvikle denne opplever jeg det som nyttig å reise mye og oppleve nye kulturer og settinger. Videre opplever jeg det nyttig å ha et stort sosialt nettverk med forskjellige mennesker. Jeg er overhodet ikke interessert i å ha en homogen vennekrets. Ulikheter gjør livet interessant.  Jeg opplever at de som ofte er genuint lykkelige og fornøyde, bruker svært lite tid på å ha meninger om hva andre gjør eller ikke gjør.

pride2

Det virker å være mange «veier til Rom» i jakten på å gi mer faen og noen er bare naturlig tryggere på seg selv i en tidlig alder. For min del var jeg en «late bloomer». Jeg merker imidlertid hvor mye bedre jeg har hatt det med meg selv når jeg de siste årene gradvis har jobbet mer for å frigjøre meg fra det jeg opplever at omgivelsene forventer av meg. Da snakker jeg naturligvis ikke om at jeg ønsker å bli fullstendig anarkist, men om å lytte mer til meg selv. Yogaen har vært en gave i denne sammenheng. Den har lært meg at verden ikke sviver rundt min akse. Min mening om andre- og andres mening om meg er egentlig totalt irrelevant. Den har lært meg å bli bevisst på hva som er mine tanker og hva som er andre sine -til en viss grad selvsagt. Helt 100% sikker er det vanskelig å være når man er en del av et samfunn med nedfelte verdier. Med mindre man ser for seg et liv som enstøing så vil man alltid bære preg av en viss «saueflokk mentalitet». Men det er likevel verdt å reflektere rundt hvorfor man tenker og handler som man gjør. Er det basert på stolthet – eller fordommer?

Snipp, snapp, snute..

1afda5c5-cc2f-423f-92a6-524d90abe184

dc16a402-7e70-45e7-83eb-5bdd540ae8f2

59577b80-ca9d-4595-a0ce-df50971bc9bb

57df31bc-69eb-4e65-861c-67ab21436d14

..der var Anno-eventyret for min del ute. Vi kommer alle selvsagt tilbake til finale-episoden, men det er fortsatt et par uker til.

For en utrolig opplevelse å leve på 1700-tallet i 5 uker! Det er både rart og fint å se det på skjermen. Fint fordi man gjenopplever mye artige minner, men rart fordi to hele dager er komprimert til 1,5 time på skjermen. Produksjonsselskapet Strix har presentert et sluttresultat som så langt har vært både autentisk og kvalitetsmessig imponerende. De har vært både dyktige og finslige i måten de har klippet på. Nå skal det sies at Anno er et «snillere» realitykonsept der det er mindre konflikter og mindre fokus på relasjonell dramatikk. Man søker en annen cast til programmet enn til for eksempel Paradise Hotel, men det er ikke til å unngå at det blir en viss dynamikk når 14 ulike og fremmede mennesker skal leve sammen 24/7. Ellers hadde det jo blitt temmelig kjedelig TV.

ed4cf231-f646-4132-a42c-6c6647bd0cb5

16da3615-078e-40fc-987c-69fc370be807

Etter å ha snakket med flere av de andre deltakerne i etterkant så var vi flere som var nede i en liten «dump» motivasjonsmessig omtrent rundt uke 4-5. Det er ikke til å unngå at motivasjonen svinger i en slik setting. For noen svinger den i større grad, for noen i liten grad – det avhenger helt av elementene som påvirker motivasjonen. For min del, som ikke har håndverk verken i blodet eller fingrene så var det krevende å konstant være utenfor komfortsonen. Rent psykologisk så må man kjenne på mestring fra tid til annen for å opprettholde motivasjonen over tid. Man kan sammenligne det med de første månedene i en ny jobb (der hvor man ikke beveger seg sidelengs karrieremessig).

Jeg var naturligvis ikke alene om å fordøye mye inntrykk på kort tid, men jeg vil påstå at de som har en form for håndverksbakgrunn hadde en fordel – i det minste i den gruppa vi var med mange dyktige håndverkere. Nå dreier ikke Anno seg utelukkende om å mestre håndverket, men også å mestre det sosiale spillet. Sosialt sett så var jeg absolutt ikke utfor komfortsonen og turneringene mestret jeg også godt. Jeg har fått venner for livet i flere av deltakerne. Vi har blitt som en liten familie.

132c32c3-9c3a-4f56-aba0-7a8837947351

2b9b3d9a-978a-44d7-9e17-dedb4cde2f36

4bcc154d-8287-4de2-a81e-ba8409010ecd

899e7045-43c6-4279-b66e-4f5dba5bfcd2

0dbc926d-7bf7-467d-a557-023820b60894

Til tross for at 5 uker er relativt kort tid så tilsvarer mengden inntrykk og opplevelser noe man vanligvis ville fått over et betydelig lengre tidsløp. Det blir veldig intenst og man er virkelig inni en «boble». Jeg har lært ufattelig mye om både håndverk og meg selv. Jeg har oppdaget at rettferdighet ligger i toppen i verdihierarkiet mitt – jeg tolererer dårlig når mennesker rundt meg blir behandlet på en måte som jeg definerer som urettferdig.

For de av oss som har et velutviklet konkurranseinstinkt så er det alltid surt å tape. Her spiller mentaliteten en avgjørende rolle- man må ville vinne. Man må ikke ha et snev av usikkerhet rundt motivasjonen- da taper man. Til tross for at jeg ville fortsette reisen og få muligheten til å prøve meg igjen som svenn, så var jeg sliten etter mangel på følelse av mestring over tid og frustrasjoner rundt enkelte relasjonelle problemstillinger. Man kan ikke håndtere sosiale situasjoner på samme måte som man gjør i «virkeligheten» fordi det er et spill hvor man må tenke langsiktig.

Etter noen dager hjemme så tenkte jeg imidlertid mye på de som fortsatt var på Isegran. Hva går jeg glipp av nå? Hvordan går det med svennestykkene?

f218a805-48a1-44c0-ba56-f41ee457b795

Summa summarum – jeg ville aldri nølt med å anbefale deltakelse i Anno til noen. Det er et kvalitetsmessig utrolig bra konsept og fokuset er læring og kunnskap. Det faktum at det var tøft med lite mat og søvn, mye fysisk krevende jobbing og ulike subjektive erfaringer og frustrasjoner er en kilde til uvurderlig læring. Den læringen vi har fått tilgang til på kort tid er det mange som aldri får. Man lærer ikke mye av å alltid velge det trygge. Jeg ville aldri vært Anno foruten.

ef6aa54a-124c-462b-b37f-e3fecf076ecf

Banner yogainstruktører?

Jeg har allerede fått en del tilbakemeldinger fra folk som har sett Anno og som reagerer på banningen min. Kremt. De som kjenner meg vet at ordforrådet mitt inneholder en del ukristelige gloser som dukker opp når følelsene tar overhånd. Fordi jeg har temperament som en kinaputt så kommer banneordene i ny og ne. Ja, jeg vet det er lite kledelig, men jeg er jo tross alt fra Sandnes, så what can I do.

Mange synes det er rart at jeg – som driver med yoga og stressmestring – faktisk kan bli stresset. Jeg kan selvsagt heller aldri bli syk – jeg trener jo så mye. Det faktum at jeg banner er jo helt ute. Skal ikke vi yogainstruktører liksom være «i zen», slurpe i oss grønn te, tenne røkelse og gni krystaller mellom hendene?

747e8560-dffc-4d74-87f5-ff16359cf502132c32c3-9c3a-4f56-aba0-7a8837947351  a02d2da0-3dc1-4069-b26f-dff79e5ff570
Når den fineste skålen sprakk rett før svenneprøven skulle avgjøres i Anno. Sjeldent har jeg utvist mer selvkontroll i en såpass frustrerende situasjon.

Vel, den myten kan vi bare parkere her og nå. Moderne yogainstruktører er vanlige mennesker og det er kanskje også en grunn til at vi starter med yoga i utgangspunktet. For å kunne bli en god yogainstruktør så må man gjerne både inneha en viss dose livserfaring i tillegg til erfaring med skader. Hvordan skal man kunne sette seg inn i måten en person med skader møter matta hvis man aldri har opplevd å ha skader selv? Hvor mye tiltro får man til en psykolog eller terapeut som utelukkende er ekspert på teorier men aldri har vært ute en vinternatt selv?

Som gründer så velges ofte yrkesvei med hjertet. Videre velges gjerne noe man mener man mestrer noenlunde godt innen et fagområde der man selv synes det er spennende å fordype seg. Vi vet jo at når man tror man er ferdig utlært så er man intet annet enn ferdig. Når det gjelder stressmestring så har jeg, til tross for å kun være i 30-årene, mange års erfaring fra svært hektiske og krevende jobber.  Stressnivået har til tider vært høyt og jeg har derfor etterhvert tilegnet meg teknikker for å mestre dette. Mye har jeg lært gjennom yoga og meditasjon, men ufattelig mye har jeg lært gjennom arbeidslivet og gjennom egeninteresse for psykologi og selvutvikling.

Så ja – vi yogainstruktører både banner og stresser. Noen av oss har et forferdelig «road rage» også.. tenk det! Likevel mener vi at vi kan levere varene, nettopp fordi vi har forutsetninger for å forstå de vi leverer til!

07e83684-ec3f-4873-8eba-b571464d3414

Anno!

10275322_568356563312016_5605861402547101444_o

Da er virkelig katta ute av sekken og jeg kan endelig offentliggjøre at jeg har vært med på et ufattelig spennende eventyr! Da jeg ble kontaktet i slutten av juni må jeg innrømme at jeg ikke hadde hørt om Anno, så dersom det også gjelder deg så er dette en kort brief:

«Anno» er en konkurransedrevet realityserie der 14 deltakere samles i en tidskapsel hvor alt er som det var i 1721, midt i dagens Fredrikstad.

Deltakerne skal leve sammen og konkurrere mot hverandre, jobbe seg opp fra fattigdom og slit, til rikdom og ære. Målet er å vinne Borgerbrev, noe som var forbeholdt de få i 1721, og for å gjøre det må de mestre byen.

I ti uker skal de lære seg nye ferdigheter, leve som sine forfedre og kjenne på en tid da alt var helt annerledes. De starter som lærlinger for deretter å arbeide seg opp fra Svenn til Mester, og egeninnsats er helt avgjørende for å nå toppen. De må også kjempe for sin plass gjennom utfordrende turneringer og dueller, og hver uke må den som taper forlate Anno. Til slutt står bare en igjen- den beste byborger, og vinneren av Anno 1721.

Da jeg snakket med casting-folkene fra Anno så ble jeg raskt nysgjerrig og gikk inn for å se serien på nett. Jeg slukte raskt de 30 episodene. I utgangspunktet er jeg ikke den største realitytilhengeren, men det som er særegent med Anno er at det basert på kunnskapsformidling. Man risikerer med andre ord å faktisk lære noe om både Norgeshistoren og om hvordan livet var for nesten 300-år siden.

I mine øyne har vi det altfor godt i 2015 og svært få reflekterer over at vi faktisk ikke skal mer enn 50-60 år tilbake i tid før det var helt andre forhold her til lands. Kontrasten mellom livet i dag og på den tiden er for meg fascinerende og dette var en unik mulighet til å oppleve nettopp dette.

Men – ved å si ja til reality så sier man også ja til en viss eksponering – på godt og vondt. Man kaster seg virkelig ut av komfortsonen og aner ikke hva som venter verken der eller i etterdønningene av serien. Det er ikke en beslutning man bør ta på impuls, til tross for at NRK og produksjonsselskapet Strix gjør grundige intervjuer og tester. Likevel så er dette en «once in a lifetime»-mulighet nettopp fordi jeg nå jobber med stressmestring og mental trening. Hvilken bedre mulighet til å teste ut dette i praksis? For å få troverdighet innen det man driver med må man også kunne «walk the talk». For å kunne skape tillit så må man ha noen erfaringer i ryggsekken. Etter å ha tenkt over det i noen dager så takket jeg ja og det var innspilling i Fredrikstad allerede en måned senere.

Nå er det kun to uker til serien begynner å rulle på skjermene og jeg både gleder og gruer meg! Det blir litt kleint å se seg selv på TV, men samtidig fint å se tilbake på alle opplevelsene vi hadde på Isegran i Fredrikstad. Jeg  ville ikke nølt med å anbefale deltakelse i Anno til andre, men selv om dette er en «snillere» type reality så må man legge fra seg finskoene og ikle seg en god dose selvironi og ikke ta seg selv høytidelig.

Anno er en ekstraordinær opplevelse og jeg er utrolig takknemlig for å ha fått muligheten av NRK og Strix! Jeg ble kjent med mye fine folk og lærte ufattelig mye både om meg selv og om livet på 1700-tallet. Jeg kan røpe at livet da var ikke bare enkelt. Så stay tunet for første episode 1 januar 2016. Nu kör vi…. #lotsofannospamtocome 😀

 

 

Om jakten på ungdomskilden og sterke kvinner

supergirl

Til tross for at jeg ikke er medlem av Ottar så ble jeg i lett feministisk ånd inspirert til å slå et slag for kvinnene på en vanlig mandag. En faktasetning først. Visste du at til tross for at vi er i 2015 så mottar kvinner kun ti prosent av verdens lønnsinntekter – og at bare åtte prosent av landets største bedrifter er ledet av kvinner? Som ung kvinne i forretningslivet har jeg selv opplevd forskjellsbehanding. Jeg har jobbet som konsulent primært mot oljeindustrien og dette er en bransje som i stor grad preges av både mannsdominerte og -sjåvinistiske holdninger. Selvsagt finnes det mange moderne menn i denne bransjen også, men i min erfaring er det dessverre fortsatt altfor mange konservative.

Klart – man velger selv hvor mye man vil ha disse fordommene påvirke. Store deler av tiden har jeg tatt dette som en utfordring for å stadig jobbe hardere. Det er imidlertid lett å bli «hard» av å jobbe under slike selvpåførte forhold – man dyrker de mannlige kvalitetene for å overleve i «a man’s world». Det resulterer lett i at man til en viss grad undertrykker feminiteten i stedet for å bruke det som en styrke.

Det å være kvinne er nemlig en superpower. I gamle tider var det det matriarkiske samfunnet som ble dyrket. Kvinnen var kilden til liv og derav den dominerende figuren. Videre er det bevist at hjernestrukturen er forskjellig på tvers av kjønnene. Amygdalasenteret i hjernen som prosesserer blant annet frykt og agressivitet er større hos menn enn hos kvinner. Dette, kombinert med at kvinner har mindre testosteron enn menn viser at kvinner håndterer frykt på en annen måte. Det er bevist at kvinner generelt sett er mer tilbøyelige til å være kreative med hensyn til løsning på konflikter (her vil nok mange menn være uenige, but hey – don’t shoot the messenger!)

xena

Uavhengig av konsesus rundt forskjellen på kvinner og menns evne til å håndtere  frykt så er vi enige om at det er er styrker og svakheter uavhengig av kjønn. Vi kvinner har imidlertid ofte lett for å fokusere på det vi gjerne ville hatt mer av i stedet for å rette fokus mot det vi er sterke på og videre utvikle dette. Dette sier jeg like mye for min egen del. Ambisjonens bakdel er at man er veldig flink til å fokusere på forbedringspotensialet og man glemmer ofte å «stoppe å lukte på blomstene» der man er.

Da jeg var på reise tidligere i vår så fikk et spørsmål fra en annen spanskstudent der nede – skulle jeg ønske jeg var 21 igjen? Et interessant spørsmål synes jeg. Jeg var nysgjerrig på hvorfor han spurte og han svarte at det var fordi han skulle selv ønske at han var eldre. Han skulle så gjerne hoppe over den livsfasen han var i nå der han måtte ta store beslutninger rundt hva han skulle gjøre med livet.
Altså, hvem ville ikke hatt sprettballhud og se like fresh ut uavhengig av om man har fått 2 eller 10 timers søvn? Jeg har for øyeblikket en lillesøster som nå begynner på sin bachelorutdanning og på mange måter misunner jeg henne den fasen av livet hun er i nå. Det er så utrolig spennende fordi mulighetene er så mange. Jeg husker imidlertid også hvor ufattelig frustrerende det var på mange måter.

london
Faktisk et par år yngre enn 21, nærmere bestemt 17 år og på studietur til London. Sprettballhuden var vel stort det mest positive med dette bildet. Good times though.

Det å bli tryggere og sikrere på seg selv kommer gradvis med alderen og det er en deilig følelse. Man bryr seg mindre om småting og mindre om hva andre mennesker gjør. For all del – på dårlige dager så kan jeg bruke aaaltfor mye tid på småting, men det går stadig lengre mellom de dårlige dagene. Å ha usikkerheter er en del av det å være menneske, men på generelt grunnlag får man en helt annen ro med alder og erfaring. Når det er sagt eksisterer det svært modne 21 åringer (selv falt ikke under denne kategorien) og svært umodne 50 åringer. Vi vet at modenhet og alder ikke er synonymt. Det overrasker meg stadig at relativt voksne kvinner orker å bruke tid på å skape intriger og drama. Denne kategorien innbefatter naturligvis også menn, men særlig kvinner er tilbøyelige til sjalusi og drama ovenfor andre «medsøstre». Det er noe trist over både de som sprer sladder og de som velger å rått sluke informasjon de får uten å stille kritiske spørsmål. Det er ingen hemmelighet at har man det godt selv så vil man også behandle andre bra. Min erfaring er at karma ikke skal undervurderes i verken den ene eller andre retningen.

Det som er synd er at samfunnet dyrker et trist ideal om at vi skulle vært 21 hele livet. I stadig akselererende fart er det de overfladiske verdiene som sitter i høysetet og man fases gradvis ut av samfunnet når man «går ut på dato». Det er helt tragisk hvor mye godt voksne kvinner må kjempe for å fortsatt være aktuelle på visse områder. Den livserfaringen og visdommen som kommer med alderen er ikke verdt en damn shit i enkelte sammenhenger.

En av mine absolutte favorittkvinner er min mormor. Hun er 83 år og hun er av den gamle skolen. Du vet- der hvor punktlighet og høflighet fortsatt er en dyd. Hun er imidlertid fortsatt moderne nok til at hun bruker Ipad og sosiale medier. Ettersom hun har vært alene de siste 20 årene så er det en fin måte for henne å ha kontakt med barn og barnebarn. Jeg har installert snapchat på Ipaden hennes og hun elsker å både få snap og sende sammen med meg når jeg er på besøk. Det flaue er at jeg tar meg selv i å være den som sitter å poser når vi tar bilde sammen. Det er blitt så automatisk at jeg knapt tenker over det. Hvor pinlig er ikke det? Nei, jeg er overbevist om at hun har rett noen ganger når hun sier at alt var mye bedre før.

mormorogmeg

Jeg skriver ikke dette fordi jeg selv står støtt i motvinden under «jakten på ungdomskilden», men fordi jeg synes dette er utfordrende. Jeg er både forfengelig og selvkritisk og har lett for å glemme ut denne kvinnelige kraften. Det er likevel ingen tvil om at mennesker som utstråler genuin trygghet og selvtillit har en helt annen karisma enn om man baserer seg utelukkende på et striglet ytre.

Det ene trenger imidlertid ikke utelukke det andre. Man står ikke ovenfor valget mellom den skitne hippien og den lavpannede bimboen. Jeg mener det er viktig å kontinuerlig jobbe for å være den beste versjonen av seg selv på alle mulige måter. Dette er naturligvis enkelt å gjennomføre i perioder når livet er en lek, derfor blir det desto viktigere å jobbe med disse tankene i den grå hverdagen. Livet består av oppover- og nedoverbakker – heldigvis! For min del er feminitet og visdom noe som styrkes med alderen og det er egenskaper som for meg er verdt å dyrke.

mormor
Mormor – i de dagene da det å «strike a pose» fortsatt var et relativt ukjent fenomèn

Ciao Ecuador!

005 (3)023026002

Ikke skjønner jeg hva som skjedde- men 7 uker i Ecuador er kommet til en ende. Det har uten tvil vært en opplevelse for livet og det er vanskelig å sette ord på alle opplevelser og inntrykk. Når man opplever så mye på kort tid så trenger man tid på å fordøye det hele. Man blir så opptatt av å oppleve at refleksjoner rundt opplevelsene kommer først i etterkant.

Etter at telefonen min ble stjålet så har jeg vært telefonløs de siste tre ukene. Heldigvis pakket jeg med meg både PC og kamera så det har ikke vært noe særlig problematisk. Jeg vil faktisk påstå at jeg har vært litt mer til stede ettersom jeg ikke har kastet bort tid på å forevige øyeblikk på snap og insta. Det blir likevel deilig å få telefon igjen – jeg har bestilt ny og den ligger å venter på meg på Hawaii – dog uten simkort..

009 (2) 007 (2) 011 (2)

Det har vært to uker med big city life, jobbing, lunsjing, vi har sett på påskeprosesjonen her nedeog det har vært shopping på markedet.. Å jobbe som frivillig har vært en ny, lærerik og givende opplevelse. Jeg velger LETT å donere penger til Sinsoluka-stiftelsen foran andre veldedige formål når jeg nå har opplevd hvordan de jobber og hvem de er. Leger uten grenser, Unicef osv gjør selvsagt også en fantastisk jobb, men jeg må si at når man blir oppringt fra organisasjonen fordi de gjerne ønsker at man øker det månedlige donasjonsbeløpet så blir jeg en smule provosert. Det strider mot hele donasjonsprinsippet- mener jeg. Man gir ubetinget fordi man ønsker, men når motparten framstår som på grensen til grådig så mister man noe av lysten.

De som jobber i Sinsoluka-stiftelsen er utrolig ydmyke og viser en enorm takknemlighet for det lille arbeidet man får mulighet til å bidra med på noen uker. I tillegg vet vi at de selv omtrent jobber for lut og kaldt vann. Jeg blir utrolig inspirert av å jobbe rundt slike ildsjeler – for ikke å snakke om hvor takknemlig jeg er for denne erfaringen. Nå har jeg hatt yoga med kidsa de siste dagene og det har vært både gøy og en tålmodighetstest. Jeg er definitivt en erfaring rikere som yogalærer!

034

039

037

Å bo hos vertsfamilie har vært gull verdt språkmessig. Bortsett fra det så har inntrykket vært litt blandet. Jeg har full forståelse for at vertsfamiliene føler ansvar og at det ligger til grunn for regel-regimet – men jeg må si at min humoristiske sans har blitt testet fra tid til annen. Å få kjeft for å sitte feil ved bordet, for ikke å trekke fra dusjforhenget og for å glemme å slukke lyset på rommet var morsomt de første dagene, men etterhvert så blir det en smule slitsomt å bli detaljstyrt mer jeg noengang har opplevd da jeg bodde hjemme hos foreldrene- som jeg for øvrig ikke har gjort siden jeg var 20 år.

Jeg tror imidlertid – utifra historiene jeg har hørt fra andre- at vi har hatt det temmelig greit her – til tross for at Julianne (hun andre norske som bor her) ble ranet med pistol rett utfor huset (!). Det har vært deilig å få servert tre måltider hver dag. Uansett – mitt tips til deg som vurderer å ta inn hos vertsfamilie – sørg for å gjøre grundig research i forkant.

Nå avsluttes turen med to uker hos en studievenninne på Hawaii. Jeg må innrømme at etter å ha bodd i jungel, frivillighetshus og diverse andre provisoriske bosteder så er jeg klar for litt komfort igjen. Ciao Ecuador og takk for 7 fantastiske uker!